Kazakhstan og stepper

Det er noe magisk med Kazakhstan, jeg liker virkelig dette landet. Menneskene er litt mer åpne enn i Russland, og man merker ganske fort at alle her er interesserte i filosofi og sånt. Når man titter ut av vinduet på toget og ser uendelige stepper, blir man nesten nødt til å tenke. Tenke på livet og sånt. Livet er jo som en steppe, det er flatt og kjedelig med mindre man gjør det beste ut av det. Man kan stirre ut av vinduet og bli lei av den kjedelige utsikten, eller så kan man bestille noen glass med vodka, finne noen nye kamerater å prate med og nyte tilværelsen. Valget er alltid der – den kjedelige utsikten forsvinner aldri. 

Det kjentes først som en evighet å ta seg til Almaty, men så fort jeg ble kjent med to lokale karer som prata litt engelsk, kjentes det som at tiden fløy av sted og halvtimen senere var jeg i Almaty. Denne byen liker jeg. Nå har jeg vært her i flere dager og kost meg som bare det. Menneskene er veldig interesserte i meg, damene er vakre (enda vakrere enn i Russland) og prisnivået er helt greit. Litt dyrt er det, men sånt får man tåle. Jeg skulle akkurat til å bestille meg flybillett hjem når jeg fikk et skikkelig godt tips – Kirgisistan er rett rundt hjørnet, og dit er det ingen som trenger visum! Der skal det visst være svinbillig også, og det går daglige fly til Istanbul, hvor det er lett å finne et fly hjem til Norge. Så i morgen skal jeg ta en taxi til Bishkek (det koster bare to hundre norske kroner!) for å titte på det bittelille fjellandet. Nå er jeg trøtt så her kobler jeg av. Neste oppdatering blir hjemmefra!